Elise Frantzen Olsens forhold til klatring startet tidlig. Med en familie engasjert i sporten, ble det naturlig for henne å følge i deres fotspor:
– Jeg har alltid vært med i hallen siden jeg ble født. Jeg pleier å si at jeg har kalk i lungene for det et nesten det første jeg pusta inn. Jeg ble rett og slett bitt av basillen, forteller Olsen.
I klatring finnes det forskjellige grener: buldring, som foregår på lavere vegger, og tau på litt høyere vegger, hvor man har på sele og sikrer seg selv oppover. Det finnes også en tredje gren som heter speed, hvor det gjelder å være raskest opp veggen, men denne grenen finnes ikke i Norge. Innenfor de ulike grenene er det også ulike stilarter hvor man blir utfordret på mye forskjellig.
– Jeg liker buldring og tau like godt, og så lenge jeg liker begge deler så gjør jeg det. Vi har buldresesong på nyåret og fra sommeren og ut har vi tausesong. Det er fint da det er helt forskjellig, og man litt av begge deler, sier Olsen.
Hun beskriver klatring som en gøy og allsidig sport, og trekker fram klatremiljøet som helt unikt:
– Vi har mange forskjellige klubber i Norge, men når man samles på konkurranser merker man ingenting til det. Alle blir venner og heier på hverandre, sier hun.
– Mine beste venninner er klatrere fra andre klubber, som også er mine argeste konkurrenter. Til tross for det så heier vi på hverandre og har det veldig fint. Det er noe av det jeg liker best med klatring.
Elise Frantzen Olsen liker seg godt i klatreveggen. Foto: Privat
På sidelinjen på hjemmebane
En skade i september førte til at Elise måtte stå over NM på hjemmebane. Til tross for skuffelsen, engasjerer hun seg aktivt i arrangementet som en del av organisasjonskomitéen og som speaker.
– Det var veldig kjipt å bli skadet, spesielt med NM på hjemmebane, det er også min siste buldresesong som junior før jeg blir senior, sier hun.
Å være på sidelinjen beskriver hun som rart, men også litt gøy:
– Jeg har alltid vært i den rollen hvor jeg ikke får vite ting siden jeg skal delta, men nå får jeg sett alt i forkant. Det er gøy å få være med på hele prosessen, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at jeg kunne deltatt selv.
– Man får gjøre det beste ut av det, og da er det fint å være med på sidelinjen, forteller Olsen.
Klatretalentet er positiv til tross for skaden, mye på grunn av god støtte fra klassekamerater, familie og venner, som oppmuntrer henne til å komme sterkere tilbake.
– Jeg har en fin gjeng rundt meg, forteller hun.
– Jeg går på Norges Toppidrettsgymnas på klatrelinja hvor jeg har en fin gjeng som støtter meg, i tillegg til familie og venner ellers i klatre-Norge som sier at jeg kommer sterkere tilbake. Jeg er også trener for konkurransegruppen på Lillehammer, hvor mange av de yngre klatrerne støtter meg. Det hjelper veldig at de har troa.
Drømmer om internasjonal medalje
Tross utfordringene er Elise fast bestemt på å konkurrere igjen. Ungjenta jobber mot å delta på flere Europacuper, som er noe hun har deltatt i frem til skaden inntraff, og drømmer om å ta medalje.
– Jeg gleder meg til å komme tilbake til konkurranser. Både for selve konkurransen, men også for det sosiale. Jeg har veldig lyst til å ta medalje i Europa Cup, men det er vanskelig å få til da Norge er et lite land når det gjelder klatring.
Klatring har de siste årene sett en vekst i Norge, spesielt blant jenter. Elise erkjenner at veien mot internasjonal suksess krever hardt arbeid og dedikasjon.
–Jeg må bare jobbe på for å bli like gode som klatrerne ute i Europa, fastslår Elise.
Selv om hun ikke kan delta aktivt i NM, ser Elise frem til å støtte vennene sine og se sine egne utøvere konkurrere, spesielt på hjemmebane.
– Jeg gleder meg til å se de gode venninnene mine klatre. I tillegg er jeg spent på hvordan mine egne utøvere gjør det. Noen av dem deltar for første gang og har gledet seg lenge. Jeg er spent på å se hvordan deres opplevelse blir, spesielt ved å konkurrere på hjemmebane, sier hun.